sangosan

budō — 武道

et no nonsense nettsted om japansk stridskunst

 
budō i Norge:
 
 
aikidō
 Aikikan Norge
 Norges Aikidoforbund
 
jūdō
 Norges Judoforbund
 
kendō, iaidō
 Bergen kendoklubb
 Egersund kendoklubb
 Kristiansand kendoklubb
 Notodden kendoklubb 
 OSI kendo
 Oslo kendoklubb
 Stavanger kendoklubb
 Budo Trondheim avd. kendo
 
kyūdō
 Om kyūdō – 弓道
 Bergen kyudo
 Oslo Kyūdō Kyōkai
 Tromsø kyudo
 Budo Trondheim avd. kyudo
 
 
tenshin shōden katori shintō ryū
  Kakudōkan Norge
 
mer å lese
 武道憲章
 The Budō Charter

kontakt:

Bugei, budō, "bushidō"...

Om begrepene og deres bruk

Bugei 武芸

Bugei, dvs. klassiske japanske kamp- eller stridskunster har sine røtter i de japanske krigernes teknikker for væpnet og ubevæpnet kamp på slagmarken. Skrifttegnet (kanji) 武 bu betyr «militær-». En populær fortolkning er at tegnet betyr «å avslutte striden» og dermed inneholder fredsskaping som etisk fundament. Denne interpretasjonen er vel mer ideologisk motivert enn etymologisk berettiget (jmf. omfortolkningnen av budō!). Det er nok en viss enighet om at enkeltelementene kan leses som «spyd» og «å stanse», men en forståelse med noe mer bakkekontakt i den japanske historiens blodige realitet går ut på at meningen like godt kan være «å slå ned et opprør med langvåpen». (Spydet - som i Japan ikke bruktes til å kaste men til å fekte - var ved siden av buen det viktigste våpenet for kamp i store formasjoner på slagmarken.)

Bu er også bestanddel av ordet bushi 武士 = «(medlem av) den feudale krigerklassen». Senere kom samurai 侍 (egentlig: «tjenende, noen med et embete», omtrentlig tilsvarende norsk «knekt» og engelsk knight) i mer allmenn bruk. Det fantes mange betegnelser for krigerne (mononofu "militærperson", yumitori "buebærer" m.fl.) og man må være klar over at dagens ordbruk ofte er anakronistisk, i og med termene ble brukt under forskjellige epoker eller skiftet betydning.

Gei 芸 betyr «kunst», «kunstferdighet» men også «knep». Bugei kan altså oversettes med «stridskunst» og omfatter hele den militære utdannelsen en bushi skulle ha. Idag brukes det gjerne som fellesbegrep for all tradisjonell japansk stridskunst, og inkluderer da både det som i dag kalles for bujutsu og budō. (Man skal dog huske at begrepene også kan brukes om hverandre, alt ettersom hvilken aspekt man ønsker å fremheve, eller ut fra hvilken ideologisk vinkling man ser saken.)

Bujutsu 武術

Bare få stridskunster fra tiden før Mejirestaurasjonen i 1868 har overlevd i sin mer eller mindre opprinnelige form, dvs. som kampteknikker til bruk på middelalderens slagmark. Disse klassiske stridskunstene har ofte jutsu, («kunst» eller «teknikk») i sine navn og fattes sammen som bujutsu 武術, «militær kunst» eller koryū bugei 古流武芸 («gammel skole stridskunst»). Typisk er at de undervises i ryūha 流派, (ryū 流 = «strømning, stil, skole» og dens grener ha 派 = «fraksjon, gruppe») der den spesifikke tradisjonen overleveres fra generasjon til generasjon. Å kalle moderne vestlige stilretninger for ryū som det har blitt mote er et anakronistisk og villedende misbruk av ordet: 流 betyr ikke bare hvilken som helst «skole», men innebærer et vesentlig element av japansk tradisjon (jmf. også What is a 'Ryu'? av Wayne Muromoto).

Fra hest og bue til krigerens vei

Et gammelt (fra det 12. århundret) og nokså nøkternt-konkret begrep for den militære livsstilen var kyūbanomichi 弓馬の道 («buens og hestens vei»), som også peker på faktumet at hovedvåpenet i på slagmarken ikke var sverdet, men buen.

Derimot betyr budō 武道 «den militære vei» og omfattet i Tokugawaperioden hele den militære livsførselen og den rette holdningen som ideelt sett krevdes av en kriger. Behovet for en sterkere ideologisering hadde sitt opphav i de forandrede betingelsene under Tokugawaperioden, en forholdsvis sen periode fra ca år 1600:

Japan hadde igjen blitt forenet under et bakufu 幕府 eller shogunat, altså en militærregering med en shōgun 将軍 (general) som faktisk leder, mens kaiseren var statsoverhodet bare i navnet1). Den omtrent hundre år varende borgerkrigen (sengoku jidai 戦国時代) var avsluttet. Denne pax Tokugawa varte (bortsett fra noen få opprør under de første årtiende) i over 250 år. Dermed oppsto det en paradoksal situasjon som gjorde krigernes rolle i samfunnet problematisk:
Samuraiene hadde på den ene siden etablert seg som ledende sjikt i samfunnet, men samtidig mistet sin egentlige funksjon, nemlig det å føre krig. Dette førte etterhvert til at evnen til å kjempe i praksis ble overflødig for de fleste av dem og øvelsen av stridkunstene ble mer og mer forsømt til fordel for administrative oppgaver. Noen opplevde dette som forfall og dekadanse i kontrast til den krigerske fortidens idealiserte levemåte.

Flere forfattere fortolket derfor på nytt idealet til krigernes livsstil og holdninger basert på forskjellige og delvis motstridende verdensanskuelser - først og fremst buddhisme og neokonfucianisme. To i dag kjente av de mange konkurrerende tekstene er Budōshoshinshu 武道初心集 av Daidōji Yūzan (大道寺友山, 1639–1730) og Hagakure 葉隠 av Yamamoto Tsunetomo (山本常朝, 1659-1719).

I motsetning til den førstnevnte hadde den nå så berømte (eller beryktede) Hagakure dog liten eller ingen betydning for denne samfunnsdebatten i sin samtid, i og med den i praksis forble hemmelig etter at den ble nedtegnet av Tashiro Tsuramoto (田代陣基, født 1678) under flere års samtaler med Yamamoto. Først den moderne kaiserlige armeen gjorde den kjent for offentligheten da den begynte å bruke teksten til propagandaformål rundt forrige århundreskiftet. Istedenfor en autentisk kilde til krigernes tankesett er den snarere et papirradikal pamflett forfattet av tjenestemenn som aldri var i nærheten av å måtte leve opp til den romantiserende dødslengselsen teksten er preget av.

Den offisielle statsideologien under Tokugawatiden var entydig basert på neokonfucianistiske verdier, som betoner loyaliteten overfor familie og stat. I Tengugeijutsuron 天狗芸術論 («fortellingen om fjelldemonenes kunst») fra 1728 hevder Shissai Chozan til og med at buddhister ikke kan oppnå virkelig forståelse for sverdfekting, i og med de ikke anerkjenner de (konfucianistiske) etiske verdiene som gjør fektekunsten verdifull for samfunnet. Den i vesten utbredte oppfatningen at buddhismen (og spesielt zen-buddhismen, som ofte kalles for «samuraienes religion») påvirket krigerne mest, er i hvert fall sikkert ikke riktig. I den grad krigerne dyrket buddhismen, hadde andre sekter (som den esoteriske Shingonbuddhismen eller læren om Det Rene Land) mange flere tilhengere enn akkurat zen.

Bushidō, et problematisk begrep

NITOBE Inazō 新渡戸 稲造(1862 - 1933) skrev «Bushido, The Soul of Japan» , i 1899, på engelsk for vestlige lesere. Bokens suksess populariserte ordet bushidō («kriger-vei») som tidligere hadde svært sjelden blitt brukt. Idag bedømmes den kritisk og oppfattes som en romantisk projeksjon av kristne verdier på en mer eller mindre imaginær japansk bakgrunn. Nitobe som var kveker (altså pasifist!) og vestlig utdannet agrarøkonom visste faktisk svært lite om japansk historie og trodde at han selv hadde oppfunnet ordet bushidō. Uansett brukes dette ordet idag om de japanske krigernes ideologi - men også i denne sammenhengen finnes det en god del misforståelser og myter. For en kort analyse av dette nokså flertydige begrepet se artikkelen The Historical Foundations of Bushido av historikeren Prof. Karl Friday, en autoritet på området.

Budō idag

Budō har etter den andre verdenskrigen fått den allmenne betydningen av «japansk kampkunst», spesielt i sammensetningen gendai budō 原題武道, et fellesbegrep for de moderne formene som sies å ha utviklet seg fra bujutsu etter Meji-Restaurasjonen. I dag utøves disse formene ofte som konkurranseidrett (for eksempel jūdō, kendō, kyūdō), men tilskrives også betydning som øvelsesveier for utviklingen av personligheten. Man bør dog være klar over at det også i moderne tider fantes meget forskjellige forestillinger om hvilken type personlighet man ville dyrke frem - nemlig alt fra lydige soldater for Japans ekspansjonskriger (Kina, Russland, Indokina, andre verdenskrig) til produktive og fredelige samfunnsborgere.

Forestillingen om at bujutsu bare står for kampteknikker med vekt på effektivet, mens budō innebærer en videreutvikling til mer filosofisk inspirert personlighetsdannelse, har etter krigen vesentlig blitt fremmet gjennom en heuristisk bruk av disse begrepene hos Donn Draeger, spesielt i hans tre bind «Classical Bujutsu», «Classical Budo» og «Modern Bujutsu and Budo». Også Budōcharteret, vedtatt i 1987 av Nippon Budō Kyōgikai, paraplyforbundet for all moderne budō, bruker denne forenklete vinklingen. Som et grovt skissert kart tillater den en rask orientering i mylderet av disipliner, men kartet bør ikke forveksles med terrenget. Ved nærmere undersøkelse viser det seg nemlig at denne populære forestillingen ikke svarer til de historiske realitene:

Faktisk er den generelle overgangen fra betegnelsen jutsu til i budōdisiplinenes navn ikke som det ofte sies knyttet til en større fokus på åndelig trening, men er et direkte resultat av krigspropagandaen på 20- og 30-tallet. På denne tiden ble begrepet budō promotert og den refererte entydig til den statlig styrte bruken av kampkunst til ideologisk opprustning og ensretting. Under betegnelsen supōtsudō スポーツ道 ble dette konseptet også overført til vestlig idrett som denne måten skulle gjøres mer japansk.

På den annen side har teknisk trening og åndelig utvikling allerede i de eldste kampkunstskolene (som Tenshin Shōden Katori Shintō Ryū og Kashima Shin Ryū) blitt oppfattet som to sider av samme sak. Karl Friday (som selv innehar lærerlisensen menkyo kaiden i Kashima Shin Ryū) skriver:

"Budo is NOT a religious practice, nor is it an expression of any religious faith (a point that I've argued at length in several forums, including my *Legacies of the Sword* book). It's an utterly secular practice, compatible with a wide range of religious beliefs — or lack thereof. But in the worldview of medieval and early modern Japan (which underlies the whole budo concept), the bugei came to identified as a "michi", or "path", toward the same sort of transcendent understanding of the universe as was sought in various religious/philosophical traditions.

In early Japanese usage, the term referred simply to specialization or proficiency; but during the middle ages, "michi" took on a deeper meaning, as it merged with ontological and epistemological constructs drawn from Buddhism, Taoism and Confucianism. All three philosophies embrace the idea that some extraordinary level of understanding exists at which one can comprehend the phenomenal world as a whole, and that this level of understanding is attainable by virtually any human being who seeks it diligently enough. Followers of Confucianism or Taoism call this achievement "sagehood"; those of Buddhism, "enlightenment."

The cosmological premises underlying Confucian or Taoist sagehood and Buddhist enlightenment differ radically, but the three states share a unitary or totalistic notion of human perfection. They all recognize only two forms of human endeavor: those that lead to ultimate knowledge and understanding, and those that do not. Any and all variations of the former must, then, lead to the same place. There's no such thing as specialized perfection in the modern Western sense that recognizes the mastery of tennis as something fundamentally different from mastery of physics.

The medieval Japanese concept of michi, then, saw expertise in activities of all sorts — from games and sport to fine arts, and from practical endeavors to religious practice — as possessing a universality deriving from its relationship to a common, ultimate goal. Concentrated specialization in any activity was held to be an equally valid route to ultimate attainment of universal truth; complete mastery of even the most trivial of pastimes was believed to yield the same truths as can be found through the most profound. Within this cultural milieu, military training took its place alongside calligraphy, flower arranging, incense judging, poetry composition, No drama, the preparation of tea, and numerous other medieval michi.

Moreover, warriors recognized that fighting was a natural phenomenon like any other, and concluded that the more closely and optimally their movements and tactics harmonized with the principles of natural law, the better their performance in combat would be. On the purely physical level, this is a simple deduction, as obvious as the advantages of shooting arrows with rather than against a strong wind. But the monistic worldview of premodern Japan didn't distinguish physics from metaphysics. So to the samurai, the difference between corporeal and "spiritual" considerations in martial training was simply a matter of the level of sophistication and expertise at which the task was to be approached.

The "spiritual" aspect of bugei training — what modern writers often distinguish as "budo" — is an integral part of a unique parcel. Budo is not a form of religion, nor is it a part of any religion. It's a unique path that by its nature (it is believed) ultimately leads to essentially the same place as Taoist, Confucian or Buddhist (and other) religious training is believed to lead. It's a path (michi) like all the other michi (chanoyu, calligraphy, flower arranging, and the like), but it's also driven by a unique internal logic of its own."

Ut fra dette blir det også tydelig at hverken den i mange kampsportklubber gjengse speidermoralen (som passer så godt til idrettens generelle fokus på barnetrening) eller lettvinte new age-fantasier om frittsvevende åndelighet og pop-zen har noe som helst rot i budō som spesifikk øvelsesvei. Når slike stereotyper gjerne konstrueres i markedsføring og medier, brukes og «etikk» ukritisk som honnørord hvis egentlige innhold har blitt glemt eller aldri forstått.

Idag brukes ordet budō i norsk offentlighet og medier uskarpt som ensbetydende med all asiatisk kampsport uansett opprinnelse. Dessuten tar man gjerne for gitt at budō er mer eller mindre identisk med «ubevæpnet selvforsvar», selv om mange sentrale budōgrener som kendō, iaidō, naginatadō, kyūdō og jūkendō bruker våpen og ikke trenes til bruk utenfor dōjō i det hele tatt.

Med tanke på denne begrepsforvirringen er det heldig at Norges Budoforbund i 2000 skiftet navn til Norges Kampsportforbund og flere år siden har eksplisitt avstått fra å promotere såkalte «budoverdier», ikke minst fordi majoriteten av utøverne i forbundet driver med kampidretter fra helt andre kulturer enn den japanske2).

 

Ekskurs: Karate, et spesialtilfelle

Karate ble i vesten kjent for et bredt publikum relativt kort tid etter annen verdenskrig, tidligere enn de fleste japanske kampkunstene (unntatt jūjutsu og jūdō som har vært utøvd i vesten allerede siden rundt 1900). Derfor oppfattes karate ofte som typisk for budō. De faktiske historiske forhold tilsier dog noe annet:

Karate er basert på tōde, en kampkunst med kinesiske røtter som utviklet seg på Ryūkyūøyene sørvest for Japan, hvorav Okinawa er den største. Den ble introdusert til Japan først rundt 1920, altså over 50 år etter at krigerstanden hadde blitt avskaffet. Den går altså ikke tilbake til de japanske krigernes stridstradisjoner, bortsett fra elementer av jujutsu noen karatestilarter har blitt påvirket av. Japaniseringen av karate innebar tallrike forandringer:

  • Skrivemåten 唐手 (唐 kara betyr «Tang dynasti», men også generelt «Kina, kinesisk») ble endret til 空手, der det likelydende skrifttegnet 空 kara betyr «tom»3).
  • Stilretningene ble nå kalt for ryû, som i klassiske japanske bugei.
  • Standardiseringen av den hvite treningsdrakten (keikogi) og overtagelsen av kyū/dan-graderingsystemet med belter av forskjellig farge viser sterk inflytelse fra jūdō, der disse moderne elementene først hadde blitt tatt i bruk.
  • Ideologien tilpasset seg datidens budōforståelse som bar sterkt preg av propagandistiske anstrengelser for å bygge opp nasjonalisme og krigsbegeistring.
  • Treningsformene ble tilpasset moderne militære utdanningsprinsipper for fysisk trening av store grupper, mens tidligere karatelærere typisk hadde bare få elever.4)

Dette var igjen forutsetning for at karate på midten av 1930-tallet ble tatt opp i Dai Nihon Butokukai 大日本武徳会 ("Storjapansk forening for krigerske dyder") og dermed formelt regnet som budō.

"Karate blir ofte markedsført som ”tradisjonell japansk”, eller som en eldgammel kunst. Aktiviteten i sin nåværende form er imidlertid primært et 1900-talls fenomen. Selv om karate har svært mange gamle røtter i de kinesiske og okinawiske tradisjonene, er mange av kjennetegnene, som klesdrakt, beltesystemet og at det er en metode for utvikling av karakteren, fenomener som er blitt tillagt da karate ble introdusert på det japanske fastlandet fra Okinawa tidlig på 1900-tallet. Gitt dette, kan en trolig argumentere for at karate, i alle fall som vi kjenner den i dag, er japansk, men at den trolig er mer tilpasset japansk tradisjon enn en tradisjon i seg selv."
Gunnar Nordahl, 2002




1) Tokugawashogunatet var ikke det første tilfellet av denne regjeringsformen, Japan har blitt styrt stort sett på denne måten fra 1192 til 1867. For detaljer jmf. f. eks. http://en.wikipedia.org/wiki/Bakufu
2) Jmf. også dette innspillet i debatten om forbundets etiske profil fra 2011.
3)Angående de språklige detaljene jmf. What's In A Name? How the meaning of the term karate has changed. Bakgrunnen er de dårlige relasjonene til Kina på denne tiden, jmf den første japansk-kinesiske krig 1894/95, den russisk-japanske krig 1904/05, «Mukden-episoden» i 1931, okkupasjonen av Mandsjuria og opprettelsen av marionettstaten Mandsjukuo fra 1932 til 1945.
4)Ironisk nok oppfattes disse nye treningsmetodene fra 20- og 30-tallet i dag ofte som tradisjonelle, både av tilhengere og kritikere. I noen kretser forsvares den påståtte tradisjonen mot såkalt sportskarate som fokuserer på konkurranse og tar mer idrettsvitenskapelig funderte treningsprinsipper i bruk. På den andre siden kritiseres den fra ulike retninger: Protagonister av nyere, rent effektivitetsorienterte selvforsvarssystemer (reality based self defense) og kommersiellt fremgangsrike konkurranseformer som mixed martial arts likestiller «tradisjonell» med «utdatert» og statisk. Denne kritikken treffer muligens den naive entusiasmen bak ideen om karate som den «hardeste» kampkunsten. Man kan med gode grunner hevde at overdreven markedsføring av karate som det ultimate selvforsvar eller flere årtusener gammel kampkunst viser like stor mangel av forståelse for det komplekse kulturelle fenomenet budō som det å avfeie all tradisjon som irrelevant.